Søk etter Pinky Noblad ;) Sjekk ut siden www.dinlokalavis.no - lesernes egen avis I' m the head chief!
Bor du i Oslo? PÅ Din lokalavis kan du skrive egne artikler, legge ut bildeserier, videoklipp, hilsener m.m. Do it now! Skriver du interessante blogginnlegg, eller har mer enn brunkrem mellom øra, så skjønner du hva du skal gjøre ;D
Gå til www.dinlokalavis.no og registrer deg, verifiser med ditt mobilnr og logg inn. Følg prosedyren videre. Bare kopier blogginnlegget og lim det inn i artikkelteksten, easy as shit.
TJENESTEN ER HELT GRATIS og ment som et supplement til lesere av lokalavisene i Oslo.
Nicko er en sjarmerende omplasseringshund med et stort hjerte. Før jul samla han inn store mengder julegaver til stedet han en gang bodde, og ikke minst til hundene som bor der nå.
Bor du i Oslo? Nå kan du legge ut egne saker på www.dinlokalavis.no Brenner du for noe? Legg ut et leserinnlegg, eller kopier fra din egen blogg og lim inn på dinlokalavis.no. Du kan også promotere bloggen din her. Tjenesten er selvsagt helt gratis, dette er ment som et supplement til lokalavisene i Oslo.
Glad i å ta bilder? Legg dem ut, da vel :) Det er bare å opprette et brukernavn ved å registrere seg, så er du i gang. Nå ut til et bredere publikum :)
Ta bilder av natur, dyr, deg selv og hobbyen/interessen din, laget ditt, foreningen din osv, og skriv noen ord.
Kommer tl å kjøre konkurranser etter hvert, så følg med om du er glad i å ta bilder Legg ut allerede nå :)
Plutselig står han der. Han ser ganske liten og uskyldig ut. Ikke snakker han så mye heller. Men han er der. Og det er nok.
Han er en stadig reminder på hva du burde gjøre hver gang du entrer kjøkkenet, eller går for dagen.
"Ser det høvelig ut her? Er kopper og kar, bestikk og skitt som blåst av vinden?"
Check, check, check.
"Man burde fått lommepenger for dette", tenker du i ditt stille sinn.
Teite lille oppvaskbørste. Hva er du for? no egentlig? En potetvasker? Haha. Hva er det for no lissom? Jeg er et menneske av kjøtt og blod og jeg tar ikke ordre fra en dum liten tass, som ikke kan åpne munnen en gang.
Hvordan klarer egentlig en som er stum å gi ordrer?
Jeg sier bare en ting: R E S P E C T .
Du kan si så mye du vil om' n, men til syvende og sist så må du bare innrømme det du også:
Du har litt respekt for han, ikke sant?
Joda, tenkte meg det. Snart står han på pulten din også.
Tror faktisk jeg kommer til å savne' n litt neste mandag, jeg...
... hver gang det skjer noe "uforutsett", som for eksempel når det - daler noen snøfnugg ned fra oven - drypper litt fra samme sted - rasler i trærne så bladene faller ned - sola skinner ørlite grann for mye og det blir ganske varmt - er antydning til tåke i horisonten
... for ikke å nevne når det tekniske anlegget svikter, eller når folk tar en uventa stagedive fra perrongen.
Skjønner du hva jeg sikter til?
Halve Oslo stopper opp.
Takk for at dere gjør meg til et miljøsvin, men jeg har ikke noe anna valg. I hvert fall ikke nå i kulda. Jeg har verken tid eller lyst til å pådra meg trøbbel med bihulene, øra, halsen, eller lungene. Jeg stoler ikke på dere, nemlig. Klok av erfaring.
Da bilen valgte å bli stående her en morran - den kaldeste dagen på flere tiår - ble jeg nødt til å stole på dere. Med en frossen unge på akebrettet småløp jeg ned til barnehagen, og deretter til perrongen. Kulda tok kvelertak rundt halsen min og jeg falt i snøen, der jeg hasta avgårde. Jeg kava meg på bein igjen og overså de massive hvite sporene som dekka underkroppen. Jeg hadde cirka ett minutt på meg - dette kom jeg til å rekke, var jeg bare kjapp nok. JEG var kjapp nok ja. Men det var ikke dere.
Kan man stole på tidstabellen som står og blinker? Tør man våge seg inn på nærmeste kiosk, for å tilfredsstille kroppens ønske om litt varme? Jeg tok sjansen. Det var det andre som gjorde også. Sånn midt i all galskapen er det av og til greit å vite at man er i samme båt. Du kommer ingen vei, jeg kommer ingen vei. Ædda bædda og midt i fleisen.
Etter å ha kikka stygt på den gule, evinnelige partpooper'n, ga jeg den ett klikk og traska ned på perrongen igjen. Jeg trippa med føttene og knøt knyttnevene, samtidig som jeg prøvde å fokusere på harmoni og avspenning.
Akkurat i det jeg nesten hadde gjenfunnet den roen jeg får, akkurat i det jeg holder på å sovne for kvelden, hørte jeg det sprake i det fjerne. Jeg ante håp. Tøffe, tøffe, tut tut? Jeg trippa nærmere sporet og kikka spent inn mot tunnelen. Der så jeg lyset.
Endelig! Jeg prøvde å gjøre sure toner til slett spill og takka et øyeblikk høyere makter for at kulda nå skulle slippe taket.
Så så jeg det. Det var ikke lyset jeg hadde sett. Det var selveste helvetet. "Ikke i trafikk" - Skjebnens ironi?
Der og da var det noe som døde litt inni meg.
Fem dager etter denne hendelsen: Jeg har ikke opplevd en eneste dag uten at garantier har blitt brutt. - At vi kjører når vi har sagt... - At du skal få beskjed når ikke alt...
I dag gikk jeg hjem fra jobb på grunn av full stans i "trafikken". En forfriskende og delvis forfrossende tur. Jeg rakk å hente sneipen i barnehagen, takket være iherdig kappgang innsats. Deretter tok vi banen til byen, for en gangs skyld uten nevneverdige problemer (sett bort i fra at jeg også her LØP til perrongen med barnevognen foran meg, i håp om at tunnelen ville spy ut et eller anna, som kunne føre oss til sentrum. Vi rakk det så vidt. Jeg hoia og skreik til en tilfeldig mann om at han måtte holde oppe døra. Om han gjorde så vites ikke. Selv var jeg litt for opptatt med å prøve å skyve tilbake dørene som hadde klemt seg rundt barnevognen. Svetteperlene pipla i pannen og brillene dugga.) Men vi kom oss helskinna inn. Ikke takket være DERE. Hørt om speil?!
En trikketur til Bislett var visst for mye å be om i dag, så da tok man atter en gang beina fatt. Garantien om "5 minutter" var ikke lenger en velsignelse, men et hån. 28 minutter, tenk. 28 minutter er 28 minutter for mye å stå stille på i vinterkulda. Say no more.
Epilog I kveld tok vi både grep og et alvorsord med bilen. I morra skal' n adlyde - ja så til de grader. Vi skal både fram og tilbake og fram igjen. Den dagen det kanskje ikke snør, eller regner, eller er minusgrader, tør jeg kanskje våpge meg til å stole på dere igjen. Men jeg er ikke klar. Ikke riktig ennå.
Heldigvis har jeg muligheten til å ikke tørre å stole på dere. Det er det ikke alle som har. Stakkars dem.
